Nytt år, enda nyere muligheter.

 

Vi skriver februar 2017, og det er ikke mer enn noen få kalde uker igjen før Toppserien sparkes i gang igjen. Disse ukene skal fylles med blant annet treningskamper og treningsleire. Første treningsleiren er unnagjort, og vi har allerede vært gjennom et par treningskamper. Mer om det senere.

 

Mye har skjedd siden forrige sesong, selv om det ikke er veldig lenge siden sluttsignalet gikk, og bronsen var et faktum. For Øyvind Eides siste sesong resulterte i medaljer av en legering vi ikke hadde sett før i Chixas åtte år lange historie. Øyvind takker med andre ord av med stil, og hans femårige engasjement hos Chixa må ansees som vellykket, totalt sett. Vi vet ikke helt hva Øyvind skal foreta seg framover, men hans tidligere lemfeldige omgang med gavekort tilsier at han over tid har siktet seg inn på en karriere som massør. Vi takker for innsatsen, og ønsker lykke til!

 

Vi mistet også noen spillere etter forrige sesong. Ingvild Stensland ankom Stabæk omtrent samtidig med Øyvind Eide. Og selv om hun tidvis har vært svært skadeplaget, har hun definitivt vist oss at hun innehar noen rimelig unike egenskaper på fotballbanen. Det er ikke tilfeldig at hun fikk 144 kamper for fedrelandet, hvorav mange som kaptein. Ifølge fotball.no stoppet hun på 10 landslagsmål, noe som betyr at hun var langt mer målfarlig for Stabæk, med 23 mål på 58 kamper. På hennes CV står også, blant annet, seier i Champions League og nominasjoner som FIFA female footballer of the year. Ingvild har startet trenings- og yoga-studioet Kjerne sammen med Bertine Zetlitz.

 

Klubbspilleren Line Hauge har også lagt fotballskoene på hylla. Line har også slitt med skader, og dette fører til at hun legger opp så altfor tidlig, i en alder av bare 26. Line fikk med seg et knippe aldersbestemte landskamper, og vi kommer til å huske henne som en trofast spiller med et svært høyt laveste nivå. I 2015 hadde hun til og med tre seriemål. Vi ønsker Line lykke til videre, og vi vet vi kommer til å se henne på Nadderud som tilskuer framover.

 

Den eminente teknikeren Marie Dølvik har forlatt oss til fordel for Wolfsburg. Dette er en spiller med nærmest ubegrenset potensiale. Hun spilte tre sesonger i den vakre blaa drakta, og også hun var forfulgt av skader. Vi håper hun får ting på plass hos CL-finalisten, og vi kommer til å savne dragningene, fintene og de spektakulære scoringene hennes på Nadderud. Hun får utvikle seg videre sammen med blant andre Caroline Graham Hansen, og vi håper de begge husker hvilken klubb de skal til når de en gang returnerer til furet værbitt.

 

Gunnhildur Jonsdottir fikk en kort karriere i STB. Det ble to sesonger for den islandske midtbanekrigeren, og det var definitivt to sesonger der hun gjorde inntrykk; både med og uten ansiktsmaske. Så valgte hun å takke nei til ny kontrakt. Og så går hun til Vålerenga, av alle klubber. Dette er en av de minst hederlige måter man kan avslutte en Stabæk-karriere på, og hun ønskes av den grunn ikke lykke til videre!

 

Det er mange idrettsutøveres største ønske å gi seg på topp. Dette er veldig vanskelig, siden man aldri vet hva framtiden har å by på. Vi er likevel ikke i tvil om at det største man kan oppnå i norsk fotball er å motta den legendariske ølkassa fra Stabæk Support, et bevis på at du er kåret til årets spiller. Dette må likevel ikke tas som et hint om at man nå må legge opp… Dessverre var det akkurat det Ida Elise Enget gjorde.

Ida kom, sammen med Cathrine Dekkerhus, fra Lillestrøm til Stabæk foran 2011-sesongen. Når vi tenker oss godt om, må vi konkludere med at disse to, i tillegg til Victoria Ludvigsen, er det eneste positive som har kommet fra Lillestrøm noensinne. Ida ble raskt en publikumsfavoritt, ettersom hun kunne by på en utrettelig arbeidsmoral, endeløse løp opp og ned langs sidelinja, presise innlegg og dødballer, samt scoringer fra øverste hylle. Ida fikk 31 mål på 146 kamper. Hun ble dessverre ofte oversett av landslagsledelsen, og endte derfor på 12 A-landskamper. Derimot nådde hun imponerende 78 aldersbestemte landskamper.

For Ida ble det etter hvert vanskelig å kombinere fotball med nattarbeidet som miljøterapeut. Når man i tillegg skal finne tid til et privatliv, sier det seg selv at det kan bli vanskelig. Vi klandrer ikke Ida for at hun gir seg, og vi vet hun kommer til å bruke mye tid på Nadderud framover, som tilskuer..

Hun gir seg på topp, men det er ingen som sier man ikke kan ha flere topper  (Bare spør Solveig Gulbrandsen, som er observert på banen for Kolbotn i sesongoppkjøringen). Når og hvis lysten blir stor nok til at hun henter fotballskoene ned igjen fra hylla – hun er fortsatt bare 27 -  så håper vi hun husker hvilken klubb hun skal gjøre comeback for!

 

Vi har også noen nysigneringer foran årets sesong. Andrea Wilmann, Heidi Ellingsen og Frida Maanum kommer alle fra Lyn, og de er alle sentrale på J19-landslaget. Sistnevnte er lillesøster av tidligere STB-spiller Hanna Maanum. Alle har vært i aksjon i treningskamper, og de har absolutt gjort en god figur så langt. Fortsetter utviklingen, kan dette bli meget bra!

Cecilie Liane har kommet til oss fra Kolbotn. Hun er en bunnsolid forsvarsspiller, med lang erfaring fra Toppserien. 25 år gammel og aldri skadet, og med en svært presis dødballfot. Hun har også en bråte med aldersbestemte landskamper. Hun savner titler, og har kommet til Stabæk for å vinne noe. Det liker vi.

I tillegg har låneavtalen med Synne Jensen blitt gjort om, og hun blir å se i blaatt i minst to år framover. Synne er en notorisk målscorer, og har svært presise skudd fra distanse.  Se ikke bort fra at neste års fineste mål blir signert av denne jenta.

Vi ønsker alle våre nyervervelser velkommen og lykke til, og vi kommer til å støtte så godt vi kan fra sidelinjen.

 

Årets treningskamper begynte rufsete, med 0-0 mot svake Fart. Vi skapte mye, særlig i første omgang, men i likhet med fjoråret hadde vi utfordringer med å få plassert kula i nettmaskene. Men der stoppet egerntlig likheten med fjoråret. I år kan det virke som om vi er mer direkte og framoverrettede, og mindre omstendelige enn i fjor. Dette ble også bekreftet i neste kamp, der Vålerengen ble sendt hjem fra Nadderud med 0-5 i fotballbagen. Den gode tendensen fortsatte på Pinatar, der kampen mot Avaldsnes endte målløs. Derimot må det understrkes at Chixa var klart bedre enn kjøpelaget fra vest i det spanske vårværet, og dette gir oss grunn til å føle optimisme foran årets sesong.

 

Som vi var inne på tidligere, endte 2016-sesongen med bronse. De eneste lagene som var foran oss var de to lagene som var gjennomdopet. Både LSKKFK og Avaldsnes har som kjent rike onkler som støtter dem økonomisk, og som bidrar til å sørge for at NFF kan si at klubbene ikke trenger overføringer fra forbundet, siden de klarer seg på egen hånd. Den økonomiske dopingen fører til at spillerne på disse lagene i mindre grad trenger å jobbe ved siden av, og at de får mer tid til å trene som et lag. Det fører dessverre også til at flere lokale talenter blir henvist til benken, til fordel for profesjonelle utlendinger. Med andre ord bidrar den økonomiske dopingen til en stagnasjon av norsk toppfotball. Vi trenger en bærekraftig modell, og vi trenger den nå! Heldigvis vet vi at NFF har en satsning på gang.

 

Heldigvis for oss, og for norsk kvinnefotball, har de rike onklene i disse to klubbene begynt å snøre igjen pengesekken, og årets bidrag er langt lavere enn tidligere. Dette gjør oss sterke i troen på at disse lagene kan utfordres, selv om vi fortsatt slår nedenfra. Etter at disse to lagene har mistet størstedelen av sine respektive startellevere, ser det ut til at Toppserien kan bli jevnere enn på lenge. Målsetningen må være topp to, som også neste år gir CL-kvalifisering. Og nye Europa-eventyr tar vi imot med åpne armer.

 

Til sist må vi nevne noe som vi har et litt ambivalent forhold til. Etter at fotball-Norges mest patetiske far prøvde å skape falsk interesse for sin datter hos Bayern Munchen i fjor, har Isabell Herlovsen klart å grine seg helt til Kina. Toppserien mister en klassespiss, og vi mister et yndet hatobjekt. Who’s next?

 

 

 

 

---