Vi er tilbake!
Det sto i hvert fall det på et banner på Nadderud i en kamp mot Røa for svært kort tid siden. Hva mener vi med det? Vi har da alltid vært her? Og hvis ikke; hvor har vi egentlig vært? På tide med noen erkjennelser!
Skiltet som fører til Nadderud
Da Stabæk overtok Askers damelag i 2009, tok vi fotball-Norge med storm. Vi samlet spillere fra aller øverste hylle, og komponerte et svært slagkraftig lag. På kort tid klarte vi å etablere et lag i den absolutte norgestoppen, og de første seks sesongene resulterte i to seriegull og fire seriesølv, i tillegg til tre cupseire. En statistikk svært få lag kan matche.
Samtidig introduserte vi noe som var rimelig nytt i kvinnefotball: supportere. Vi etablerte en kultur i Toppserien med stående, syngende supportere, med flagg og bannere, med pyro og tifo. Vi støttet opp om eget lag og egne spillere, og vi terroriserte motstanderne. Flere forsøkte, med vekslende hell, å emulere det vi drev med.
Fotballporno på Nadderud
Men, som vi alle vet; det går opp og ned her i livet. Intet tre vokser like inn i himmelen. Fra toppen kan det bare gå nedover. Det blåser på toppene. Sett inn passende klisje her, om du ønsker.
Det går opp og ned her i verden!
Chixa møtte motstand. De møtte motstand som det var vanskelig å konkurrere med. De møtte to lag som drev med noe vi ikke driver med, nemlig doping. Doping av verste sort. Økonomisk doping. Herrene Berg og Utvik, i henholdsvis LSK og Avaldsnes, sprøytet inn unaturlige mengder av sine surt oppsparte midler. Investeringer de på ingen måte kommer til å tjene inn igjen, noe som får oss til å tro at dette var motivert kun av å forstørre sine ego. Mange av landets beste spillere gikk til LSK, hvor de ble kjøpt fri fra sine jobber for å kunne ha mer tid til å trene, og bedre anledning til å bli samspilte som et lag. Mange internasjonale spillere fant veien til Karmøy, med samme modus operandi som i stasjonsbyen øst for Oslo øst. Grunnen til at det primært var internasjonale spillere, er vel antakeligvis fordi selv Utvik ikke har nok penger til å lokke norske spillere til Karmøy. Og hvem kan vel klandre de som takket nei? Alvorlig talt; Karmøy!!?!
Avaldsnes, Karmøy, der det eneste livstegnet var røyken fra skorsteinen på krematoriet.
Faksimile: Forsiden på et nylig internt notat i NFF.
Tidligere landslagssjef Pellerud uttalte sågar at løsningen på den økonomiske situasjonen i norsk kvinnefotball var å se til Avaldsnes og LSK. Han mente altså at ikke-bærekraftig økonomi er løsningen. Vi venter i spenning til luftslottene sprekker, og nevnte klubber kommer seg ned på jorden igjen. For det VIL skje! Hva sier du da, Pellerud? Men det gjør vel ikke så mye, i og med at du er sikret en stilling i NFF ut livet, noe du sørget for i kontrakten du signerte med NFF da du tok over landslaget i 2012. Tenk om disse pengene kunne gått til noe fornuftig i stedet…
Et representativt bilde av våre tribunemotstandere de første årene.
Nok om det – parallelt med at Chixas sportslige suksess avtok, merket vi også en avtagende aktivitet blant supporterne. Eller, når sant skal sies, avtok suksessen blant supporterne FØR den avtok på banen. Og vi aner ikke hvorfor. I hvert fall resulterte det med at vi ikke lenger var en ”difference-maker” som vi hadde vært før. Vi var ikke lenger i samme grad lagets tolvte mann, og vi var i hvert fall ikke lenger x-faktoren som gjorde at spillere valgte å signere med Stabæk. Vi skal ikke spekulere for mye i hvorfor, men noen grunner er åpenbare. Ved at det innad i Stabæks supportermiljø ikke var ansett som ”kult” å gå på damekamper, ble det færre og færre på feltet under kamp. Dette igjen førte til at det ble mer og mer kleint å synge på kamper, siden vi var så få. Vi gjorde rett og slett som Chixa; vi ga fra oss hegemoniet til Lillestrøm. Det er ingen tvil om at de har vært bedre enn oss de siste par årene, både på banen og på tribunen. Men vi var her før dem! Og vi skal ta dem igjen!
Vi er faktisk SÅ mange!
Vi respekterer at Kanarifansen har lært av oss, og at de også støtter kvinnelaget sitt. Vi respekterer at Amazonhæren prøver å få til noe i Grimstad, selv om han blir sørgelig alene på feltet sitt (Tips: legg igjen skarptromma hjemme). Vi respekterer at Arna-Bjørnar var på vei til å få til noe på tribunen, noe som dessverre døde så altfor fort. Vi respekterer ikke Røa Support (originalt navn, forresten), som besto av partysvensker, og som prøvde å alliere seg med Bataljonen under cupfinalen i 2011, med argumentasjonen om at begge var kledd i rødt. Skivebom! Vi respekterer heller ikke at de som kaller seg Norges største supporterklubb, Klanen, ikke klarer å mobilisere for damelaget sitt.
Birdsa, eller i hvert fall en av dem. Og disse skal liksom ha utviklet seg fra dinosaurene?
Vi respekterer at lag som Kolbotn og Røa er å finne på øverste halvdel av tabellen år etter år, selv om de mister sine beste spillere ved hver sesongslutt. Vi respekterer at lag som Klepp og Arna-Bjørnar stadig er i stand til å levere overraskende resultater mot langt bedre motstand. Vi respekterer ikke at Avaldsnes og LSK forsøker å kjøpe seg suksess, og glemmer den ekte idrettsgleden underveis. Og vi respekterer ikke at LSK-spillerne blir kalt Birdsa. Eier de ikke egne idéer?
Like Phoenix from the ashes, Chixa og deres supportere. Tid: 2016. Sted: Nadderud. Be there!
Det alle skal være klar over er at Stabæk-Chixa og vi på tribunen er som Fugl Fønix. Vi gjenoppstår fra asken, og vi kommer tilbake for å ta tilbake det som er vårt, nemlig hegemoniet i norsk kvinnefotball. Chixa har gjort det ett skritt av gangen, og er foreløpig serieledere, uten å ha gitt fra seg poeng. Vi har vunnet på gode og dårlige dager, og vi har tatt de sure poengene som er så viktige for å snekre sammen en god sesong. Vi har ikke imponert fotball-Norge ennå, men det kommer. Utvilsomt. Like utvilsomt er det at vi kommer tilbake på tribunen også. Det tar muligens litt lenger tid for oss enn for Chixa, for vi er tross alt ikke like godt trent. Og selv om Chixa har en mye bedre mulighet enn oss til å vinne slaget i LSK-fjøset til helgen, vil vi ta et skritt til også der.
Vi er tilbake – deal with it!
