Sesongoppkjøringen er i gang

”Fotball er et enkelt spill. 22 spillere jager en ball i 90 minutter og Tyskland vinner til slutt.” Gary Lineker var en fantastisk goalgetter, men bortsett fra det var det visst ikke mye han hadde greie på. Dette med tyskerne skal vi la forbigå i stillhet, men at en fotballkamp varer i 90 minutter? Lineker har tydeligvis aldri vært i Vallhall.

Men det har vi. En halvkjølig februarkveld skulle Chixa trekke sverd mot Slumsøstrene fra Oslos verste østkant, i Vallhall. Det har alltid slått oss som litt komisk at Vaalerengens Idrettsforening kalte opp sitt uthus etter Festborgen i Norrøn mytologi. Her måtte man nemlig være død for å slippe inn. Og for å fjerne all tvil: Chixa er svært levende.

Slik kunne det se ut i Valhall. I Vallhall, derimot, var det som regel langt mer seriøst.

Skade- og sykdomslisten er intet mindre enn imponerende: Ingrid Hjelmseth, Lise Klaveness, Ingvild Stensland, Cathrine Dekkerhus, Line Hauge, Trine Rønning og Maiken Pape. Hver og en av dem spillere som kunne ha gått rett inn i første-11’ern til en hvilken som helst Toppserieklubb. A propos: Halve Røa satt på tribunen. Og skalv. Og det var ikke kaldt inne.

Skadesituasjonen til tross; vi var aldri i tvil om utfallet av denne kampen. Av våre 15 tilgjengelige spillere fikk 14 prøvd seg. Det startet litt famlende. Vi styrte kampen, men kom ikke til mange farligheter. Melissa var frampå et par ganger med noen sjanser. Den ene gangen datt hun på rumpa, men hun spratt opp igjen (Sorry, Melissa. Vi bare måtte…).

Melissa skjønte ikke helt hva som foregikk bak ryggen hennes.

Nei, Katrine. Det er en kasse man får som årets spiller. Ikke en sixpack.

Etter en halvtimes spill ble Kaptein Katrine byttet ut til fordel for Caroline. Katrine har ikke kommet helt i gang med treningen ennå, og tar det derfor rolig. Da unge Caroline kom innpå ble det fart i sakene. Hun tilførte den kreativiteten vi trengte for å åpne forsvaret til Containerpikene. Hun hadde også forarbeidet som førte til Kristys 1-0 scoring, som ble satt kontant i nota på en retur. Det var noe av det siste som skjedde før vår skamklipte, høyrevridde dommervenn blåste av for å markere at nå var de første 40 (!) minuttene unnagjort.

Chixa gikk til pause med 1-0. Våre motstandere holdt seg i midtsirkelen. De hadde tydeligvis ikke vært like forutseende som Stabæk; vi hadde tross alt skaffet oss en opsjon på garderobe.

Etter åtte (!) minutters pause var det på’n igjen. Melissa og Kristy ble byttet ut til fordel for to nyervervelser; Ada og Maren. Ada har vi snakket om før på disse sidene, men Maren er et nytt bekjentskap for oss. Hun er lillesøsteren til vår kneskadde forsvarsspiller Line, og kommer fra Linderud/Grei. Så da klubben hennes rykket ned, viste Maren oss at hun har ambisjoner, og at hun sikter høyt. Hun gikk til Stabæk. Og av det vi så, gjorde hun absolutt ikke skam på den flotte drakta. Hun hadde et meget positivt innhopp, og hun fikk etter hvert også alle sjansers mor etter innlegg fra Ada. Og Maren: Vi vet du sikter høyt, men skru siktet et par knepp ned neste gang. Det er mye vanskeligere å skyte over fra en halv meter enn det er å score… Men som sagt, innhoppet var positivt, og vi ser fram til fortsettelsen. Velkommen til Stabæk, Maren.

Maren har spesialisert seg på å trikse med venstre kne. Persen hennes, som ble satt under en kamp mot Sandviken, er 384. Kun avbrutt av en pause for å skifte bandasje.

Andre omgang bød på en iskald scoring av Ada alene mot keeper, nesten en scoring til av Ada like etter, en perle av Ida fra skrått hold, en ny perle av Ida fra skrått hold (denne gangen sto tverrliggeren i veien), total Stabækdominans, hårreisende avgjørelser fra en inkompetent linjemann og et sluttsignal etter 37 (!) minutter. Så Mr. Lineker: 90 minutes my ass!

Ada og Ida med hver sin scoring i andre omgang

Fasit: 3-0 til Chixa etter ca 77 spilte minutter. Trener Øyvind Eide var visstnok ikke helt fornøyd. Men vi klager ikke.

En uke før denne kampen fant sted ble årets første treningskamp spilt på Nadderud kunstgress. En kjølig januarmorgen tok Chixa imot Snarøyas G19-lag. Ser ikke bort fra at Ninja hadde en finger med i spillet her – en gang blaa, alltid blaa!

Her stilte Chixa med kun 1 spiller på benken, grunnet diverse skader og sykdom. Det var likevel de Blaa som kom klart best i gang, og vi gikk til pause med 3-0 etter scoringer av Ina, Caroline og Melissa. 2-0 scoringen til Caroline var dagens mål. Frispark fra rett utenfor 16-meteren, fra litt skrå vinkel. Tre skritts fart, og Caro limte ballen i lengste kryss. Utagbart! Ina har for øvrig tatt et stort skritt i utviklingen i år. Det kan se ut som om oppholdet i Barcelona gjorde henne godt.

Ina hadde mye å lære bort da hun var på treningsopphold i Barcelona. Bildet har vi rappa fra Faceboka hennes.

Ingen av spillerne reagerte på dommerens avblåsninger. Men han var ekstremt populær blant hundene i nabolaget.

Kort pause grunnet lav temperatur, og Ninjas berømte peptalk hadde gjort underverker i pausen. Snarøya var ikke til å kjenne igjen. I hvert fall ikke spiller nummer 15. Han hadde forandret seg mye. Etter hvert fant vi ut at det var fordi det var to nummer 15 på Snarøyas lag. Uansett reduserte Snarøya to ganger, før Trine la på til 4-2. En ny redusering før Chixa satte to kjappe kasser mot slutten. Sluttresultatet ble 6-3, og de to siste scoringene var ved Melissa og Ada. Hele tre av Chixas mål ble scoret av spillere som var yngre enn sine mannlige motstandere. En gledelig ting var at det kun var en blaa som viste tegn på tempoproblemer gjennom hele matchen. Heldigvis var det dommeren.

Alt i alt ser dette veldig bra ut, og når alle blir skadefrie støtter vi opp om trener Øyvinds vurdering: Ingen kommer til å slå oss. Nå venter to steintøffe internasjonale oppgjør; først borte mot Frankfurt, som slo oss ut av Champions League, og deretter mot Malmö i Göteborg. UFQ tar ikke turen til Frankfurt denne gang. Men i Sverige har vi planer om å stille mannssterke. Vi glær oss til fortsettelsen.

Chixa og Stabæk Support. En uslåelig blanding av ferdigheter og galskap..