Galskap? Klikk, klikk.
Det er en søndag tidlig i oktober. Chixa skal spise Trønderfår til lunsj. Kattem har flyttet seg til Byåsen Arena, også kjent som slakterbenken til Stabæk.
På tide med en biltur igjen. Klokka viser 06.30, og det er fortsatt lenge til fugla fiser. Fire trøtte UFQ’ere har kastet seg inn i en bil og satt kursen mot Trondheim. Søvn er oppskrytt, og værmelding er for pingler. Mer om dette senere.
Galskap, ja. Noen vil vel si det er galskap å reise i overkant av hundre mil for å se på noen jenter som løper etter en ball. Ikke det at det er så veldig annerledes enn når det er gutter som løper etter en ball, men vi kan nok i alle tilfeller si oss helt enige i at det er galskap. Men hva faen er poenget med å være ”normal”?
En annen form for galskap er å legge ut på langtur uten først å lytte til erfarne fjellfolk. Det er vel også mer eller mindre ordrett det som står skrevet i Fjellvettreglene. Men når de erfarne fjellfolkene (les: meteorologene) piper om at man må legge om til vinterdekk i begynnelsen av oktober, da er det nok stort sett bare fyllerør og ralling. Hvor galt kan det være?
Det er også galskap å kjøpe lodd. I hvert fall rent prinsipielt. Det er vel ikke akkurat en enorm spenning knyttet til hvorvidt man vinner en føkkings fruktkurv? Uansett går inntektene til motstanderklubben, og det er jo greit. Vi må jo ha noen motstandere. Og det er MYE bedre å selge lodd enn å selge seg selv, som gledespikene fra Oslo vest heller mot. Det vites uansett fortsatt ikke om andrepremien i lotteriet var en Lada eller en biffsnaddermiddag i Bartistan.
Tynset passeres i 11-draget, og de jævla fjellfolka får rett. Har ikke sett faenskapet på en stund, men det er uansett ikke vrient å skjønne at det hvite som faller fra himmelen neppe er flass eller kokain; men snø. Og Audien er skodd med et sett relativt brukbare sommerdekk. Hvor farlig kan det egentlig være; bilen har jo airbag?
Falck og Viking hadde visst ca 2000 oppdrag denne søndagen, og det gjaldt stort sett folk som hadde kjørt av veien. Med sommerdekk. Utrykningstid var mellom 4 og 7 timer. Dette var jo noe vi skjønte ville skje, så derfor sørget vi for å holde oss på veien helt til vi var framme på en av våre MANGE hjemmebaner.
Vi har vært her før, så vi vet at motstanden på tribunen er fraværende. Derimot møtte det opp et knippe Stabækmennesker i barteeksil. De hadde bra utviklede stemmebånd, så trøkket fra tribunen var det ingenting å si på. Det dukket også opp en trøndersk dame med hund. Vi valgte alle å kalle den Nils, så klart, selv om eieren protesterte litt i begynnelsen. Etter hvert skjønte hun at hun hadde gjort en alvorlig feil da hun ga bikkja navn, og hun sa seg enig i at Nils var det riktige. Så sånn ble det. I hvert fall for den dagen.
Kampen var overraskende jevnspilt. Det sto 1-1 til pause. Det sto 1-2 da det gjensto fire minutter. Vi vant 1-5! Linjedommeren hadde ikke dagen, uka, måneden eller året, og hun ser neppe fram til neste gang hun møter Stabæk Support. Hun bør vel da håpe hun blir plassert på motsatt side av vår tribune.
Vi forlot Karskeland etter å ha lagt igjen et visittkort. Dette visittkortet var blått, og det besto av røyk. Og det røyk ganske lenge.
Vi bestemte oss for å prøve samme vei tilbake, siden vi regnet med at alternativet ville være mer nedsnødd. Vi valgte riktig, og snøen fra tidligere på dagen var saltet vekk. Middag i Alvdal med påfølgende sjåførskifte. Resten av turen var begivenhetsløs, selv om vi totalt var gjennom de fleste værtypene: Sol, regn, snø, tåke etc. GPS’en fikk en ny all-time high på hastighetsmålingen, som tradisjonen tilsier. Det fikk ikke de trøtte typene i baksetet med seg, for søvn var visst ikke oppskrytt allikevel.
Vi var hjemme i Bærum klokka 00.45. Med oss hadde vi hese stemmer, søvnmangel, flagg, bannere, sommerdekk og tre poeng. Pluss en jævla fruktkurv. No shit!
Galskap! Klikk, klikk.
