Klepp away
– Rally Norge, bønder og ”you, as!”
Søndag 22. mai var det streik i Tippeligaen. Det er tross alt en menneskerett å velge sitt eget arbeidsantrekk, noe som stadig bevises i arbeidslivet over hele landet. Politi, forsvaret, ambulansepersonell, bussjåfører, butikkmedarbeidere, vektere og mange flere går til stadighet i klær de helt klart velger selv. Forskjellen er kanskje at det kun er på fritida... Denne gangen var det sko det dreide seg om, neste gang blir det sannsynligvis retten til å velge egen farge på drakta som blir fanesaken.
Heldigvis streiket ikke våre venner i blaatt, men kampen deres ble uansett utsatt. Fair Play, sa NFF. For hvem?
Hva gjør så et knippe fotballhungrige helblaa mennesker i en sådan situasjon? De reiser til Klepp, rett utenfor Stavanger. Chixa, vårt skadeskutte lag fra Nadderud, skal prøve å hyppe opp tre poeng fra potetåkeren i Rogaland.
Mer eller mindre spontant stiller sju supportere opp, fordelt på to biler. Vi står opp før fugla fiser og peiler inn GPS’en på riktig adresse. Den forteller oss at vi har mer enn en time å søle bort på veien, og med både Petter Solberg og Mark Webber bak rattet er det god sjanse for at vi får enda mer å gå på. No sweat!
Ikke mye å melde på riktig side av Kristiansand, og cirka ved Mandal går vi for brunch. Her avsløres ymse spisevaner. Noen avsto, noen gikk for full kjøttkakemiddag til frokost (klokka hadde fortsatt ikke rundet 12) mens en av de eldste klinte til med en real barnemeny.
Bilen med GPS hadde førerskifte, noe den andre bilen ikke kunne tillate seg. Før Føreren visste ordet av det hadde nemlig de andre i bilen begynt å drikke. Veiene ble dårligere og trafikken tiltok. Vi fikk gode tegn på hvor betegnelsen ”søndagskjørere” kom fra - midt i bibelbeltet - og ETA på GPS’en steg. Rallingen i bil to sørget også for at Føreren ikke fulgte etter de som visste hvor vi skulle, så etter litt venting og telefonkonferanse endte det med at vi var på stadion et snaut kvarter før kampstart. Fair enough.
Vi kjørte det gamle Stabæktrikset med å ha flere flagg enn supportere, noe som så ut til å irritere sjefsbøndene (vaktene). Det er klart vi må se sperrebåndene på setene fem meter bak oss. Flagging var enkelt, for det blåste hatter og høy som i Amish-land under høststormen. Bare å holde flagget, så gjør vinden resten. Allikevel var det ikke vinden sin skyld at alle baller som ble spilt mot motsatt langside trillet ut over linja. Noen hadde mistet vateret sitt da banen ble konstruert, for banen hadde omtrent samme fasong som panseret på en VW boble.
Bønda scorte først, bare få minutter etter at Chixa hadde satt Toppserierekord i lengst tid uten baklengs. Noen av bønda på tribunen hadde såpass selvironi at vi hørte spede antydninger til ”stille i fjøset” fra dem. Sånn går det når TV blir introdusert på landet altfor tidlig. De holdt kjeft rett etterpå, da Chixa utlignet, og 1-1 sto seg til kampslutt. På tribunen ble det en soleklar borteseier.
Det er ikke mye å ta seg til på de kanter, så etter kampen satte vi kursen hjem igjen. En av gutta hadde vært i militæret i Stavanger, og han mente å huske at veien over fjellet var nesten 15 mil kortere. I tillegg ville vi slippe søndagstrafikken hjemover mot sivilisasjonen. Middag ble inntatt på en kafeteria i Vikeså, og fører i bil to grep sjansen til å skaffe seg nok Red Bull til å holde et helt eldresenter våken. Under middagen oppsto også nye uttrykk i språket ”Norwenglish”, da en av gutta glemte simultanoversetteren da han skulle adressere vår australske turvenninne. Det norske ”Du, as!” fikk mer eller mindre betydningen ”din rompe”.
Veien over fjellet hadde forandret seg såpass mye de siste 17 årene at det ikke lenger engang var noe fjell der. Seriøse navigeringsfeil førte oss i retning Evje, og de 15 milene vi skulle spare ble knapt til 5. Veiene ble smalere og smalere, samtidig som svingene ble krappere og krappere. En strekning var såpass dårlig forspent med veibane at vi var happy for at ikke bilene våre var bredere. Vi var midt i motorsagmassakren-land, og diskusjonene gikk stort sett i hvilke dyr vi trodde de hadde sex med på disse kanter. Vår australske venninne fikk beskjed om at hun antakeligvis var den første
australier som befant seg på disse veiene, og vi konkluderte til slutt med at vi sannsynligvis var de første nordmennene der også.
Merkelig nok ble ingen bilsyke, og etter hvert befant vi oss på E18. Hjemkomsten var rundt klokka 1, og vi ser fram til neste bortetur med Chixa.
